Det hadde vært et passende navn til bloggen min. Siden jeg 90% av alle innleggene mine blir skrevet på søndager.
Nå var det på tide å snu døgnet igjen. Jeg hadde FAKTISK tenkt til å gå en tur opp til tv-tårnet, ta med meg kamera og knipse noen bilder, og kanskje få sett solen. For det var så fint ute, med rosa og gyldne skyer, så satt jeg og stirret ut av vinduet i sikkert 5 minutter, og i løpet av de fem minuttene skya det til og begynte å snø.
Men nå klarnet det litt opp igjen, så kanskje.
Hør på meg da, snakker om været og greier.
I dag er jeg så desperat etter å snu døgnet at jeg faktisk vurderer å gå ned på Actic, og ta fatt på den styrketreninga jeg har snakka så varmt om i sikkert fem år nå. Jeg driter i at jeg er så trøtt at jeg sikkert kunne sovnet i stående stilling som på sims, driter i at ryggen er død etter nattevakt. Og hei, hvem vet, kanskje når jeg endelig er der nede, på Actic, med kettlebellen i henda, midt andre settet med squats, så kommer all energien min tilbake. Så kjenner jeg ikke at jeg er sliten lenger. Det pleier å være sånn med pole nemlig. Noen ganger kan jeg ta og føle på hvor jævlig sliten jeg er, og jeg klarer nesten å overbevise meg selv om at det ikke er vits i å trene fordi jeg er så sliten, at alt vil være halvveis, at treningen vil være ueffektiv osv. Men så bestemmer jeg meg for at jeg kan prøve å trene i 15 minutter, og er jeg fremdeles overbevist om at jeg like så greit kan gi faen, så er det greit, da har jeg i allefall prøvd. Og ikke en eneste gang har jeg gitt meg etter 15 minutter. Dørstokkmila folkens. Det går så på psyken at det ikke finns ord kraftige eller nøyaktige nok til å beskrive det.
Pole-plassen min er forøvrig innvadert av møbler og annet rot, så trening her hjemme er uaktuelt til rot er ryddet vekk og møbler er skrudd sammen og plassert på sine respektive plasser. Hvis dere dør av nysgjerrighet etter om jeg drar på trening eller ikke kan dere følge meg på instagram @liandcats. Drar jeg på trening blir det garantert et obligatorisk skrytebilde.
