Akkurat nå er jeg inne i en periode hvor jeg “nettopp” har begynt å trene igjen, og faktisk har klart å holde en fast rutine gående i en måned. Det er spennende og nytt for meg, da dette å trene jevnlig og rutinert har vært min største utfordring.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Bloggen min er et speil som reflekterer min hverdag og mitt liv, så de tingene jeg skriver om på bloggen blir naturligvis det som opptar meg her og nå. Nå om dagen er det derfor mye treningssnakk på bloggen. Men trening kan til tider være et lite minefelt å navigere seg gjennom, siden det er sterkt knyttet opp til kropp, utseende, helse og forventninger.

Spesielt skummelt blir det når min største motivasjon og mitt største mål er nettopp å endre hvordan jeg ser ut. Hvordan kan jeg snakke om målene mine, en slank, liten midje og store hofter og rumpe, uten å bli enda en person som presser et ideal på andre? Kanskje spesielt når jeg ikke er overvektig en gang. Jeg skjønner at det kan virke lite klokt å snakke om at jeg er misfornøyd med fremgangen på fettreduksjon, samtidig som jeg poster dette bildet i samme innlegg:

Jeg føler ikke selv jeg lever et usunt liv, ei heller at treningen er et produkt av et usunt selvbilde. Men jeg har vært der før, der hvor jeg ikke kunne følge visse mennesker på f.eks instagram fordi jeg følte meg SKIKKELIG dårlig når jeg så bildene deres. Nå er det helt annerledes, og det er litt rart, men også fint. Det føles godt at jeg kan få inspirasjon fra andre, at jeg finner motivasjon og glede i å tenke på at det også kan være meg, dersom jeg er villig til å jobbe for det. At jeg ikke blir trist og lei meg, eller føler meg mindre verdt.

Jeg tar det som et tegn på at min mentale helse er på riktig vei. Det er så ubeskrivelig godt. Men jeg husker hvordan det var, og jeg vet at andre fremdeles er der hvor jeg har vært. Som gjør det vanskelig å skrive om trening, kropp og utseende. Men det føles ikke riktig ut å ikke snakke om de tingene som opptar meg heller. Så hvordan går man frem da?

Noe av det viktigste tror jeg er å aldri snakke stygt om kropp. Noen sinne. Jeg tror mange føler for å rettferdiggjøre sine mål og ambisjoner med å snakke negativt om de tingene de ønsker å endre på. Slikt setter tanker i hodet på andre, slik setter man en standard på hva som er “attraktivt” og hva som er “uattraktivt”.

Ellers kan jeg bare oppfordre folk som føler seg dritt av det jeg eller andre poster til å slutte følge oss. Det er jo kjipt å oppfordre folk til å ikke følge meg, men hvis det jeg poster får deg til å føle deg som dritt vil det hjelpe veldig på den mentale helsen din å slutte følge meg. Det er en trigger du kan unngå. Det er litt kjipt, men du blir å få det mye bedre med deg selv uten stadige “påminnelser”.

Hva tror du?

Krigen er igang igjen når Mads Hansen eksponerer toppbloggere som retusjerer kroppen sin. Hylekoret står parat. MOBBING! UTHENGING! HATER! Etter å ha scrollet ned gjennom Mads Hansens instagram-profil kan jeg ikke akkurat si meg enig i alt han sier og gjør, men jeg beundrer at han tør ta støyten og rette knallhard kritikk mot Norges mest etablerte toppbloggere. Vi trenger folk som tør det, vi trenger en motvekt til det rosa skjønnhetsimperiet.

Et argument hylekoret ser ut til å elske er det faktum at Mads er en 30-og-noe år “gammel” mann, mens alle disse toppbloggerne er unge kvinner, og må derfor skjermes mot all form for negativitet og uønsket kritikk. Unnskyld meg, men når du er gammel nok til å operere, og gammel nok til å tjene flere titusener av kroner på annonser og reklameinnlegg på din egen blogg, da er du også VOKSEN nok til å få kritikk for valgene du tar. Dette er VOKSNE BUSINESS-kvinner vi snakker om! Ikke en 13 år gammel jente med 100 lesere som nettopp har fått sponset sin første lipgloss.

Et annet velbrukt argument er at dette er åpenbar mobbing, hets, uthenging, hat og det som verre er. Ikke kritikk. Vel, Mads Hansen pakker ikke kritikken sin pent inn, men på snakk om redigering og operasjoner er den berettiget. Når det gjelder operasjoner og inngrep trenger vi kritikk som en motvekt. Du har for all del lov til å gjøre hva du vil med kroppen din, men vi vil vel helst unngå sør-koreanske tilstander hvor det blir normalt å gi barna sine boob-job til jul. Da må motvekt til. Og som blogger som bruker virkemidler som utseende og kropp for å tjene penger må man tåle å få kritikk for bruk av de virkemidlene. Du trenger for all del ikke være enig i kritikken, men respekter at andre er uenig i dine valg. Så mye mener jeg vi kan kreve av profesjonelle business-kvinner.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Redigering blir noe annet. Folk ser ut til å forveksle et bilde av en kropp med en ekte kropp. For å ha en ting klart, når du retusjerer et bilde av kroppen din, så gjør du ikke noe med kroppen, du gjør noe med et bilde. Dermed handler det ikke om frihet til å bestemme over egen kropp. Når du retusjerer et bilde forvrenger du virkeligheten, som er svært problematisk når du bruker nettopp kropp og utseende til å promotere diverse produkter. Det er rett og slett ikke etisk forsvarlig å drive bedrift på en slik måte. Også er det ganske trist å se at feminisme har gått fra “vi krever merking av retusjert reklame” til “la folk gjøre som dem vil, jævla mobber”!

Hvis noen følte jeg var veldig krass nå, så vil jeg bare minne dere på om at jeg også er en svært rosa blogger. Glad i klær, sminke og hele pakka. Det er ikke noe galt i å være rosa, men det blir feil at vi ikke skal kunne gi kritikk og ha en debatt. Uansett hvilken “side” vi står på. Og det er selvfølgelig lov til å sette spørsmål ved, og være uenig i Mads Hansens retorikk. Ingen er perfekte.

“Bloggere mener at de har en personlighet og et liv som er sååå spesielt at alle må få vite om det”.

En påstand jeg fikk servert i en diskusjon på Jodel (av alle plasser…) i dag, som fikk meg til å tenke. Mye mulig at personen som skrev dette bare troller, men det blir for kjedelig å avfeie det som tull ment for å provosere. Så jeg har selvfølgelig kvernet på denne påstanden i hele dag, fordi hva annet har jeg å ta meg til mens jeg venter på at maskinen med klær skal bli ferdig?

Konteksten er en tråd hvor OJ (original jodler) sier han ikke klarer ta bloggere seriøst. Jeg spurte hvorfor av ren nysgjerrighet, og en annen person kom med påstanden over. Jeg vil tørre påstå at utsagnet er veldig feil for majoriteten av bloggere. At over 50% av bloggere startet bloggen sin med en tanke om at “jeg er så spesiell at hele verden må få vite om det” virker bare banalt. For de aller fleste er det bare en morsom hobby, en gøy og lettvint måte å dokumentere livet sitt på gjennom bilder og tekst. At andre synes det er gøy å lese om er jo bare en bonus.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ikke bare er påstanden feil, men jeg tror den er farlig også. Å generalisere mennesker på en slik måte fjerner jo hensikten med å gjøre noe som helst. Vi kunne også sagt “alle musikere mener at de er så talentfulle at hele verden må høre låtene deres”, eller “alle mennesker som snakker mener at det de har å si er så viktig at andre må høre det”. Vi kan ikke være så kyniske å tro at alt bunner i narsissisme.

– Hilsen narsissisten selv 🙂

En debatt som er nesten like varm som været om dagen, hvor mye hud er det lov å vise på gaten ute? Eller på jobb? Jeg synes det er litt sært, og lurer på om ikke folk skal bli lei av å bry seg om hva andre går med. Jeg kunne selv sikkert liste opp 100 ting jeg ikke skjønner at andre folk går med, men det er så mye enklere å minne seg selv på at vedkommende mest sannsynlig går med det fordi han/hun liker det, og da må de få lov. Her er hva jeg tenker om klesdebattene jeg har kommet over de siste par dagene.

– Baris på åpen gate, yey eller ney? Jeg gir tommelen opp til baris på gaten, jeg synes det er litt tøft gjort. Jeg ser en påstand er at mange av mennnene som går i baris gjør det for å vise seg frem, noe jeg synes er litt merkelig. Kan ikke grunnen(e) være så enkel som at det er varmt, de vil bli brun, og ikke vil gå i en skjorte som får masse ekle svettepads utover dagen? Hadde sikkert gått i baris selv om det hadde vært innafor for jenter, haha!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Eneste bilde jeg har av meg i “baris”. Jeg liker for øvrig også å vise meg litt frem, hva er problemet? :)))))))

– Hvor kort skal shortsen være? Jeg tenker at så lenge ikke buska tyter utenfor og man får kjønsslepper på avveie, så kan den vel egentlig være så kort som man selv vil. Personlig synes jeg det er en smule harry med så kort shorts at hele rumpeballen vises, men hva jeg synes er pent eller ikke burde ikke hindre folk i å gå med hva de vil.

– Shorts på jobb, yey eller ney? Argumentet for at man skal kunne gå i hva man vil bunner i at man representerer seg selv, men på jobb gjør man vanligvis ikke det, da representerer man bedriften / selskapet man jobber for. Jeg synes likevel at shorts til en viss grad skal være innafor når været har vært som i det siste, men kanskje en lengde ned til knærne? Og i stedet for vanlig jeans, så kan man bruke en sort shorts? Kanskje det kunne blitt laget en “dressbukse versjon” av shorts, haha!

– Sandaler på menn? Hvis menn blir like plaget av overopphetede føtter som meg skjønner jeg godt at de går med sandaler! I denne varmen takler jeg ikke å bruke sokker og sneakers, for jeg får en brennende følelse i fotsålen som er grusom. Å oppfordre til litt stell av føtter er ikke så dumt, men menn må få gå i sandaler de også.

Hva synes du? Hvor mye hud skal være lov?

Haha okeeeeei, nå har jeg endelig fått sett den debatten på NRK om bloggere og påvirkningskraft som alle andre har snakket om, og må si det fikk meg til å reflektere mye over min lille blogg og min rolle i samfunnet som et potensielt forbilde.

På min blogg er det mye klær, sminke, trening og kropp. Kroppen kommer jo naturlig inn når jeg viser frem klær, da jeg bærer klærne på min egen kropp. Og naturligvis blir det mye kropp når jeg skriver om poledance. Og her på bloggen liker jeg å poste estetisk vakre bilder, fordi det er det som inspirerer meg.

Med bloggen min håper jeg på å inspirere andre. Lyst til å blogge? Da håper jeg du leser bloggen min og tenker “så kult, jeg skal også lage en blogg”! Lyst til å starte med poledance? Da håper jeg at jeg kan inspirere deg til å teste det ut. Poenget er ikke å fremstille mitt liv som en oppskrift på å oppnå lykke eller suksess. Poenget er å inspirere andre til å ta steget og gjøre de tingene de selv har lyst til å gjøre.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Dessverre vil det alltid være usikre mennesker som sammenlikner seg med andre. Mennesker som føler at livet deres hadde vært bedre hvis de hadde hatt penger til plastiske operasjoner, hvis de hadde sett sånn eller sånn ut, hatt de og de klærne. Mennesker som leter etter overfladiske grunner til hvorfor toppbloggerne er så suksessfulle og populære. Mennesker som føler at de aldri kan oppnå det samme fordi de ikke er gode nok, men hvis de hadde vært som den toppbloggeren ville de hatt en sjangse. Og i et desperat forsøk på å bli “suksessfulle” ser de på bloggen som en oppskrift. “Hvis jeg også kler meg sånn, poserer sånn, spiser sånn og trener sånn, da kan også jeg oppnå suksess”.

At influencere har stor påvirkningskraft er det ingen tvil om, og jeg mener så absolutt at det burde være strengere retningslinjer for bloggere. Men det finnes en grense. Det skal ikke være slik at min frihet til å ytre og utfolde meg skal begrenses for å skåne sårbare og lettpåvirkelige mennesker. De blir ikke friske av at jeg forsvinner uansett. Det vil alltid være en annen der ute å sammenlikne seg selv med, om det være den populære jenta på skolen eller et forbilde innen idrett. Vi må jobbe med denne usikkerheten innenfra, og i stedet for å fordele skyld må foreldre og skole sørge for å gi barn sunne verdier, og et sunt forhold til det de blir eksponert for gjennom media. Vi trenger et større fokus på psykisk helse og sosiale medier, gjerne gjennom skolen, hvor barn kan lære å være kritisk til det de ser på nett.

Hva er dine tanker om dette temaet?

Er det noe jeg mener de aller fleste kan bli flinkere til, så er det å fokusere på de tingene man liker med seg selv. Alt for mange sammenlikner seg selv med offentlige personer i media, og fokuserer for mye på hva man er misfornøyd med i stedet for å fremheve det man er fornøyd med. Jeg mener vi må jobbe aktivt for å snu denne trenden, og gjøre det akseptert å gi seg selv en klapp på skulderen og løfte seg selv opp. Dette innlegget er mitt lille bidrag i kampen mot janteloven. Her er 10 ting jeg elsker med meg selv!

1. Jeg er smart, kritisk og reflektert, evner rett og slett å tenke selv og tar ikke alt for god fisk.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

2. Jeg er snill med alle jeg møter, og elsker å smile! Seriøst, smil mer, smil til alle, slikt smitter over 🙂

3. Jeg har god arbeidsmoral og forståelse for penger. Jeg vet at ingenting blir gitt til deg gratis, og jeg er forberedt på å jobbe hardt for å få det livet jeg ønsker meg.

4. Jeg gir ikke opp, og når jeg først bestemmer meg for å oppnå noe går jeg all inn for akkurat det.

5. Jeg er veldig flink til å lære meg selv ting. Jeg blir ikke pro over natten, men klarer å få det meste til selv om jeg må det.

6. Jeg har et åpent sinn, og evner å finne det aller meste interessant og lærerikt.

7. Jeg klarer å innse nederlag og innrømme at jeg har tatt feil.

8. Jeg er veldig lojal ovenfor vennene mine. Jeg har kanskje ikke den største vennekretsen, og vi snakker ikke sammen hver dag, men vi er der for hverandre når det gjelder <3

9. Jeg behandler tingene mine med respekt. Har aldri knust en telefon, og vasker alltid krusene fra Pip Studios for hånd, haha!

10. Jeg ser smashing ut!

Hva liker du best med deg selv? 😀

Gratulerer til alle kvinner der ute! I dag er det kvinnedagen, en dag for å feire hvor langt vi er kommet, og en dag for å sette ekstra fokus på de kampene vi ennå ikke har vunnet. Takket være tidligere forkjempere for kvinners rettigheter har vi kommet ganske langt i likestillingen her i Norge. Kvinner kan stemme ved valg, ytre sine meninger, ta utdanning, engasjere seg i politikken, bestemme over egen kropp, og vi blir ikke sett på som noen andres eiendom. Vi er våre egne individer, og bestemmer fullt og helt over våre egne liv. Det er fantastisk!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På papiret ser det ganske fint ut for oss kvinner i Norge, men det lever fremdeles en ukultur vi må fortsette å kjempe mot. #MeToo har fått seksuell trakassering frem i dagens lys, og vist oss hvor vanlig dette dessverre er. I denne digitale tidsalderen blir hevnporno og spredning av jenters private bilder bare mer og mer vanlig, og politiet har ikke ressurser og kompetanse til å håndtere sakene. Daglig blir kvinner som ytrer seg offentlig hetset og truet, og hetsen og truslene er ofte basert på at debattanten er nettopp kvinne.

I andre land er saken en helt annen. I andre land har de ikke kommet så langt at de kan protestere i form av #freethenipple og #metoo, fordi kvinnene ikke har fått de grunnleggende rettighetene som gir dem lov til å ytre sine meninger. Vi har kommet langt i Norge, men vi er ikke ferdige ennå. Vi kan ikke gi oss før alle kvinner, verden over, har de samme rettighetene og mulighetene som menn. Det er kanskje en uoppnåelig drøm, men det kan ikke hindre oss fra å prøve!

Sammen er vi sterke, og så lenge vi fortsetter å kjempe har jeg troen på at vi kan få til det umulige! Gratulerer med dagen<3

Jeg kom over et helt sykt konsept i dag som virkelig fikk meg til å tenke. Det er visst en ting å kjøpe fremmedes gamle dagbøker over nettet og lese dem for egen underholdning. Jeg synes det høres så creepy ut, og synes synd på de som har skrevet dagboka. Det var jo mest sannsynlig aldri meningen at noen andre enn dem selv skulle lese den, og år etterpå blir den auksjonert bort på ebay til høyeste budgiver. Selv har jeg mange gamle dagbøker fra jeg var ung, og tanken på at noen skulle lese dem får meg til å cringe helt inn til beinmargen.

Men så blir jeg ganske nysgjerrig også, og føler meg fristet til å se om jeg kan få tak i en fremmeds dagbok selv. Det må jo føles ganske spesielt ut å bli så godt kjent med en person du aldri har møtt eller snakket med, og som du mest sannsynlig ikke aner hvem er. Å få tilgang til en fremmed person sine innerste tanker og hemmeligheter må jo kjennes ganske… “privilegert” ut? Som om du vet noe ingen andre vet? Også vet man jo aldri hvem man leser om heller, forfatteren kan ha vært den slemmeste mobberen som skyter katter med luftgevær, eller en helt vanlig jente som var opptatt av gutter, kropp, klær og kjendiser.

Hva synes du om dette? Kunne du lest en fremmeds dagbok?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse