Akkurat nå har treningen gått til helvete.Jeg har hverken plass, tid eller midler til å trene. Jeg skulle egentlig skrive en lang rant som forklarer hvorfor jeg ikke får trent, men jeg kan oppsummere det slik: bilen er gått til helvete så idéen om å leie/låne en gymsal til å trene på x-stagen en gang i uka er skrinlagt til bilen er i orden, mamma bruker kjellerstua til å male akkurat nå så jeg får ikke flytta inn dit før hun er ferdig, det er for kaldt til å trene ute, og jeg kunne trent hos Maria hvis det ikke var for at hun er opptatt på dagtid og jeg er opptatt på kveldstid, og de kveldene jeg er ledig må jeg bruke på å flytte.
Så der! Utblåst. Sånn går det med treningen. Jeg sneik meg ned til leiligheta i går da og trente litt på hoopen, siden den enda står der. Ble et par nye triks, øvde meg på comboer og mye på back balance. Vil kunne fjerne hendene en gang haha! Klarte det skikkelig bra én gang, slapp hendene helt ned, tok tak i føttene og greier, og selvfølgelig DA ble minnet på telefonen fullt så jeg fikk det ikke på video. Typisk min flaks.
Får NESTEN føttene til hodet… Og nå har jeg blåmerker på ryggen haha!
Ellers er livet ganske så fint. Dette er første edru-helg siden juli faktisk, så det er litt rart. Har vent meg til en skikkelig party-livsstil også bare hadde jeg plutselig full jobbhelg igjen. Det er utrolig gøy da, jeg er blitt mye mer sosial etter jeg ble singel, og det har jeg savnet. Ikke bare er vi ute, vi har filmkveld, og vi spiller supersmash, spiser ute, er på shopping og greier. Tror ikke jeg har vært så her sosial siden jeg var tenåring.
Livet mitt har på mange måter endret seg drastisk etter jeg begynte med pole. Jeg er jo fremdeles samme gamle Li, men det er ikke til å stikke under en stol at pole har forandret livet mitt på flere måter enn jeg forestilte meg da jeg tok steget og bestilte stanga.
– Jeg har gått fra å tenke beundrende “tenk å kunne det der!” til “om ca ett år kan jeg det der!”. Det tok litt tid før jeg fikk troen på at jeg faktisk kan klare alt, jeg trodde det mest avanserte jeg noen sinne ble å få til var Ayesha, også ville det si stopp. Alt annet utover det var umenneskelig i mitt hode. Nå er jeg sikker på at det eneste som setter grenser er min egen latskap, og den skal jeg fint klare å overkomme! Så man kan vel si at pole har gitt meg større tro på meg selv og mine egne evner. Bedre selvtillitt om du vil.
Shoulder Mount var en ting jeg trodde jeg aldri ble å klare
– Det skal litt mer til for å imponere meg… Dette er nok det som suger mest med å få erfaring, jeg er jo blitt DEN kritikeren. Jeg legger fort merke til om noen ikke pointer tærne eller kanskje skulle ha trent mer på en move før de la ut video. Og det gjelder også for de som er mye mer avansert enn meg, det spiller ikke noen rolle lenger hva de kan, men hvor godt de kan det.
– Plutselig ble muskler fint. Jeg har aldri vært spesielt fan av muskuløse jenter, men når jeg begynte med pole begynte jeg naturligvis å få muskler her og der, noe som var veeeeldig spennende, for særlig til muskler har jeg aldri hatt før! Så det er en morsom bieffekt, og jeg synes det er gøy å følge med på hvordan de vokser og tenker lengtende på hvor store de må være den dagen jeg kan gjøre en Iron X.
Spesielt overkroppen og ryggen har fått synlige muskler!
– Jeg er blitt en av de som “trener”. Det hadde jeg faktisk aldri trodd skulle skje. At jeg skulle bli en sånn “flinking”, som gidder å trene, og som faktisk synes det er gøy. Tenke seg til!
– Spagaten er blitt et livsmål, sammen med en haug andre ting som sikkert er helt ubetydelig for mannen i gata. En utenforstående tenker nok “joda, er kult å kunne spagaten”, men for meg er det dønn seriøst, livet mitt er ikke komplett før jeg kan det. Og det er litt rart at ting som ikke betydde noe som helst for meg før i tiden plutselig opptar så mye av tankene og hverdagen min nå.
– Pole er blitt min lidenskap, og det er noe jeg har manglet siden jeg kom inn i tenårene. Jeg har hatt mange hobbyer, men ingenting har vært så viktig, ingenting har jeg investert så mye i, eller funnet så mye glede i som pole. Jeg føler at pole gjør meg hel og er en del av meg, og ikke noe jeg meningsløst tar meg til for å få tiden til å gå.
– Pole er ikke så sexy og/eller mystisk lenger…. Før jeg begynte var det hele et mysterium, og alt jeg hadde å gå etter var glansbildet som blir malt av perfekt innøvde comboer og rutiner som deles på sosiale medier. Men når jeg trener føler jeg meg ikke som en sexy gudinne, og går heller rett inn i beast-mode. Det er smerte, svette, blåflekker, brannsår, grynting og stønning, fails etter fails etter fails, litt suksess en gang i blant, og sist men ikke minst, mye av treningstiden går til å stå stille med konsetrynet på mens jeg tenker “hva skal jeg gjøre nå” eller “hvordan skal jeg få til dette”.
Bilde fra da jeg var nybegynner og lærte meg å klatre, hehe.
– Psyken min er også blitt betraktelig bedre etter pole. Jeg har, som mange andre, slitt med en tung ungdomstid med depresjoner, lavt selvbilde osv, og i mange år var det hverdagen min. En hverdag hvor jeg var så vant til selvdestruktive tanker at det ikke falt meg inn å stille meg kritisk til det tankemønsteret i det hele tatt. Pole har virkelig hjulpet meg på dette punktet, for stiller man krav til seg selv er det garantert at man blir å feile noen ganger, og bli skuffet over seg selv. Og hver gang man blir skuffet må man ta et valg mellom å gi opp eller fortsette å kjempe. Her har det blitt veldig klart for meg at det er de negative tankene som får meg til å ville gi opp, og de positive som motiverer meg til å prøve igjen. Så hele veien, gjennom snart to år, har jeg måttet tvinge meg selv til å tenke positivt for å fortsette, og det har virkelig gjort under for psyken.
– Og det eneste jeg kan bruke av body lotions og liknende er denne:
