Livet

Vært lite pole, men mye annet i det siste. Både positive ting og negative ting.

Jeg har tydeligvis ikke ungdomsrett lenger… Fikk brev fra fylkeskommunen for et par dager siden angående søknaden min til tredjeåret påbygg på vgs. Det gir meg mange rare følelser.

– For det første er det rart å angre på at jeg IKKE droppet ut. Hadde jeg droppet ut hadde jeg fremdeles hatt ett år igjen. Men neida, jeg skulle ikke gi opp, jeg skulle stå på og prøve videre. Og nå har jeg kanskje ødelagt for meg selv fordi jeg fortsatte å prøve, men likevel ikke fikk til. Så ja, det er veldig rart å angre på at jeg ikke droppet ut.

– Jeg er superfristet til å bare gjøre alt på trass. Anke saken med et fint lite brev hvor det står “HVIS DERE IKKE GIR MEG SKOLEPLASS GÅR JEG TIL NAV!!!”. Bare gi opp, så kan jeg om 20 år til gå i media og fortelle om hvordan systemet ødela livet mitt, og at jeg naver og snylter skattepenger fordi de tydeligvis ikke hadde plass til meg på skolen. Ikke fordi jeg er syk eller skadet, kun på grunn av for lite ressurser. Så kan de komme med etterpåklokskapen sin og fortelle at “det var jo veldig trist at det skulle bli sånn da”.

– Jeg får nok plass hos en av de der små skolene langt uti ødemarka med hybelhus og greier. Men har jeg ikke ungdomsrett har jeg heller ikke rett på stipend. Og lykke til med å finne leilighet/hybel og jobb til å dekke dette ute i ødemarka…

– Vet ikke helt hvordan dette med voksenrett fungerer, men jeg tror at hvis man ikke har fullført vgs så får man voksenrett når man fyller 25 år. Som da betyr at jeg må vente i fire år før jeg endelig får en sjangse.

– Utvidet opplæringsrett er nok min beste sjangse, da må jeg gå til legen og få dokumentert søvnproblemene mine, og er jeg overbevisende nok får jeg kanskje “medhold av eksperter” om at jeg har slitt med sosial angst. Så hvis jeg får dokumentert at skolegangen min har blitt ødelagt på grunn av sykdom, kan jeg få utvidet opplæringsrett, og dermed rett på noen skoleår til. Men jeg er veldig redd for at det skal bli vanskelig å få ordnet dette nå i ettertid.

– Jeg er lei. Føler ikke jeg orker å sloss mot systemet som tydeligvis enten ikke vil utdanne ungdommer eller har gitt meg opp. Og om jeg omså får utvidet opplæringsrett er det ikke sikkert at jeg får begynt på skole til høsten men at jeg må vente til neste år og søke på nytt.

– Til slutt, så har jeg et lite håp om at det går bra. Det går ikke an at jeg IKKE begynner på skole til høsten. Det må jo ordne seg på en eller annen måte. Det kan være det blir plass til meg når noen dropper ut, eller at det blir opprettet egen klasse for media med mye plass på. Eller at jeg får ungdomsrett når jeg anker.

Lær av mine feil folkens. Dropp ut mens dere enda har muligheten!

Heldigvis har jeg noe som muntrer meg opp nå om dagen. Først, så fikk jeg endelig Sirius hjem på tirsdag. Han har vært borte i to måneder, siden april, og jeg har brukt dag og natt på å lete etter han uten hell. Mamma har sett han noen ganger, men han har stukket av før hun har klart å få tak i han. Naboene der han har pleid å holde til har sendt meg meldinger de gangene de har sett han, og på tirsdag hadde jeg muligheten til å komme opp og lete. Etter rundt 20 minutter med leting fant vi han, og jeg og Charlie fikk lokket han til oss med kattemat. Nå er han i “karantene”, så han kanskje lærer seg at det er her han skal være.

3ch4t4MMAx

På onsdag fikk vi oss en ny katt! En søt liten kattunge som vi har døpt Khaleesi. Hun er 11 uker gammel, men veldig selvstendig, vasker seg selv, spiser tørrfór, bruker kattedoen, hopper og leker. Hun er gråspraglet, med striper på ryggen og hodet, og prikker under magen. Hun er veldig aktiv og leker så og si hele tiden, med unntak av noen powernaps her og der, og når vi sover om natten. Da sover hun sammen med oss ^^ Ellers må hun vennes til  bli holdt og tvangskoset med, men jeg tror det blir å komme etterhvert som hun blir eldre og litt mer avslappet og rolig.

Sirius har reagert ca. sånn som jeg forventet. Veldig passiv og rolig, bryr seg ikke så mye med henne. Det var litt fresing første dagen når vi skulle ha dem til å hilse, men bortsett fra det har det bare vært noen intense stirrekonkurranser. Sirius virker litt deprimert da, han ligger for det meste bare og sover. Det kan være den nye katten, og det kan være at han ikke får slippe ut. Eller begge deler. Eller at han rett og slett bare lader batteriene etter to måneder i “villmarken” haha!

Veldig fint å ha Khaleesi og Sirius å fokusere på, så får det brevet fra fylkeskommunen bare være.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg