Jeg liker å fremstille pole som noe alle sammen ville likt å holde på med og hadde elsket, men så er det jo slik at vi alle er forskjellige. Det er rart å tenke på, men jeg skjønner jo at den lidenskapen jeg har til pole sikkert er av samme typen som noen som elsker volleyball. Eller taekwondo. Eller gitar. Jeg har prøvd ut mange aktiviteter gjennom årenes løp, og har fundert mye over hva det er med pole som virkelig har truffet hjertet mitt. Så her kommer en liste over det som gjør pole til den perfekte sporten for meg.
1. Det er ganske likt akrobatikk
Siden jeg var liten, rundt 4 år gammel, var det ingenting som fascinerte meg like mye som sirkus artister som klatret opp skyhøye stenger, kastet seg som apekatter ut i lufta, for så å bli tatt i mot av en annen person, som btw henger opp ned fra en trapese. Jeg har alltid vært en dare devil, og når jeg ble stor var det akkurat dette jeg ville gjøre. Pole minner mye om akrobatikk. Man klatrer på høye stenger, henger opp ned, gjør drops og flips, og spesielt pole doubles er ganske likt når det kommer til å stole på partneren sin.
2. Pole er en en-manns sport
Jeg har aldri vært noe særlig til team player. Jeg kan jobbe i mindre grupper, men lag-sport har egentlig aldri vært min ting. Sånn sett er pole perfekt. Jeg bryr meg kun om min egen business, har mitt å styre med, må ikke ta hensyn til andre, det er ingen som har noe å si på hvordan jeg gjør ting. Og skal jeg konkurrere eller opptre, så er det jeg som er stjerna. Jeg kommer aldri til å føle meg som en bakgrunnsdanser, eller måtte konkurrere med 20 andre i min danseklasse om å få hovedrollen i et stykke. Og det er likevel mulighet for sosial omgang med andre pole dansere, og jeg kan gjøre pole doubles med andre om jeg vil.
3. Myke mennesker har alltid fascinert meg
Jeg har alltid ønsket at jeg var myk, men jeg har dessverre ikke de genene i meg. Dermed er det veldig gøy å bli utfordret på dette området, se resultater og faktisk føle meg fleksibel. Det er gøy å jobbe mot et mål jeg oppriktig ønsker å nå. Styrken og de store musklene derimot er bare en morsom bonus, det har aldri vært i min interesse å være spesielt sterk eller stor.
4. Unikt
Pole er en ganske ny sport i Norge, og jeg synes det er gøy å få ta del i det før det er blitt mainstream. Det er morsomt å gjøre noe annerledes, og være en av få i Harstad og Norge som driver med sporten. Jeg får mye oppmerksomhet for å drive med pole, siden det er så mange fordommer mot det, og folk er ofte nysgjerrige og interesserte i hva dette egentlig dreier seg om (til forskjell fra hvis man driver på med noe mer normalt som fotball). Når jeg snakker om pole føler jeg meg som en ambassadør for sporten, og det er givende å være med å forme sporten på denne måten.
5. Noe jeg kan gjøre hjemme
Dørstokkmila er min verste fiende, så det å ha ei stang hjemme er perfekt. Selvfølgelig er det en liten psykisk dørstokkmil selv om, men jeg slipper å bruke tid på å komme meg frem og tilbake, penger på å måtte trene i studio med åpningstider, eller være avhengig av en stor hall eller flere lag-kamerater for å ta meg en økt. Jeg kan ta en økt akkurat når jeg vil.
6. Mestringsfølelsen
Mestringsfølelsen er min primære drivkraft for å gidde drive med pole, og det skal heldigvis lite til før den dukker opp. Når jeg klarer en vanskelig combo, når jeg får til en ny move, når jeg klarer noe helt uforventet, når jeg merker fremgang på spagaten, når jeg føler jeg får til, når jeg har en god økt, når jeg gjorde en move i perfekt sync med musikken, når jeg blir fornøyd med en video på instagram. Jeg kan scrolle gjennom instagramen min i timesvis og fremdeles ikke helt klare å fatte at det faktisk er MEG!
Tror du pole kunne passet for deg? (:
