Tenkte jeg skulle blogge litt om psyke. Jeg elsker pole, jeg elsker mestringsfølelsen når jeg klarer noe vanskelig, eller noe mindre vanskelig. Jeg elsker å trene, og har høye ambisjoner og setter meg selv stadig nye og høyere mål. Målene er langt unna, oversplits, iron x, sitte på mitt eget hode og delta i norgesmesterskapet. Det er utrolig deilig å nå målene, men det kan også bli ufattelig tungt å måtte vente på noe som er så langt unna. Dermed blir jeg fort selvbebreidene om jeg ikke får til, ikke pusher meg selv “nok”, eller ikke har trent på en stund.

Men det hjelper aldri å tenke negativt og bebreide seg selv. Hvis jeg hadde blitt flinkere av å tenke negativt hadde jeg seriøst vært verdensmester nå. Så jeg har måttet jobbe mye med psyken, og lære meg å være fornøyd med meg selv, mine skills og min innsats, og forsøker ennå å gjøre meg uavhengig av å alltid “naile” en ny move for å holde meg “on top”. Så her er noen ting jeg synes hjelper å si til meg selv når jeg merker at de mørke tankene kommer.

All trening er bedre enn ingen trening

Rett og slett. Denne bruker jeg både som motivasjon, hvis jeg egentlig ikke har “tid” til å trene så er i hvertfall en simpel freestyle til én sang bedre enn ingenting. Også bruker jeg det som trøst. Etter noen økter er jeg bare frustrert, irritert eller misfornøyd med innsatsen, og da hjelper det å tenke at en dårlig økt er ti ganger bedre enn ingen økt.

.

Mentalt sterke mennesker bruker ikke energi på å bekymre seg over ting de ikke kan kontrollere

Det vil si at jeg kan øve på spagaten så mye jeg vil, for hvor mye jeg øver kan jeg kontrollere. Men å bruke masse tid på å bekymre meg over nårtid jeg får den er bare unødvendig siden jeg ikke kan bestemme det, og det kan faktisk gjøre at jeg bruker enda lenger tid på å få den til, siden stress gjør muskulaturen stivere. Bottom line is, du kan ikke bestemme nårtid du skal klare spagaten, shoulder mount eller hva du nå ønsker å få til, så du kan like greit slutte å stresse over det. Det hjelper ingenting.

Alle har vært en nybegynner

Alt for ofte sammenlikner jeg meg selv med andre, men det blir ikke riktig å sammenlikne spagaten min med spagaten til en som har drevet med gymnastikk siden de var 5 år gammel. Eller å sammenlikne hvor flink jeg er i pole med hvor flink en som har trent mye lengre enn meg er. Husk at alle sammen har en gang vært nybegynner, og måttet prøve seg frem, feilet en god del, og hatt sine mindre elegante øyeblikk.

“It does not matter how slow you go, as long as you never stop”

Denne er fin å ha i bakhodet når jeg ikke har trent på en stund og begynner å få dårlig samvittighet. For selv om jeg har prioritert alt annet enn trening, så har jeg uansett en ny mulighet i morgen. Det eneste som ødelegger er hvis jeg gir opp.

Verdensmestere har også dårlige dager

Jeg lager ofte vrangforestillinger for meg selv, ofte i den duren “tenk hvor flink og fornøyd jeg kommer til å være når jeg har pole dancet i tre år!” eller “hvis jeg får til en iron x, DA skal jeg være fornøyd!”. Med andre ord, jeg tror at den dagen jeg er kommet opp på ett visst nivå, den dagen jeg er like flink som Gøril eller DirdyBirdy, da kommer jeg aldri noen sinne til å ha en “dårlig” økt igjen, eller ikke føle meg flink nok. Men sannheten er at man kommer alltid til å få dårlige dager, og jeg er ganske sikker på at uansett hvem jeg skulle sammenlikne meg med, så har nok de dårlige dager fra tid til annen de også.