Da jeg leste Marias innlegg “My obsession with pole” slo det meg at jeg aldri har skrevet et innlegg om hvordan det gikk seg til at jeg begynte med pole. Jeg har skrevet om det på tidligere blogger, men siden dette er den bloggen jeg bruker nå synes jeg historien fortjener et eget innlegg her, just for the record. Enjoy!
Pole dancing… Jeg hadde jo vært borti det før, lest at Sophie Elise kjøpte seg stang, sett sporten på tv, og det virket jo kult, sikkert gøy å holde på med. Men jeg hadde aldri tenkt tanken på at det kunne være noe for meg. Før en dag på Bodin Vgs i Bodø, da jeg la merke til noen flyers liggende rundt omkring på skolen. Plukket en opp, det var reklame for et dansestudio i Bodø. Der hadde de timer i Pole Dance, og det var da ideen streifet meg for første gang. Jeg kom aldri så langt at jeg meldte meg på da.
To år senere begynte Gøril, som jeg hadde gått i klasse med i Bodø, å laste opp videoer på instagram hvor hun pole danset. Etter jeg hadde sett en video: det så kult ut. To videoer: jeg ville også kunne det der. Tre videoer: hvorfor begynte ikke jeg når jeg bodde i Bodø? Fire videoer: jeg kunne ikke tenke på noe annet enn hvor lyst jeg hadde til å lære pole. Jeg gikk i full stalker-mode og så videoene hennes om og om igjen, jeg begynte å søke opp videoer av andre på youtube, og dagdrømte om hvor flott det hadde vært om jeg ble en pole dancer.
Jeg var ennå på en litt mørk plass i livet, så jeg fortsatte å se videoene til Gøril, mens jeg forbannet meg selv for at jeg ikke meldte meg på kurs når jeg bodde i Bodø og hadde sjangsen. Hva skulle jeg gjøre nå liksom, bestille en stang og lære meg selv? Hahaha! Jeg hadde med andre ord ikke selvtillitten eller troen på at jeg ble å få det til.
17 november 2013 oppdaterte en annen jente jeg hadde gått i klasse med i Bodø profilbildet sitt på Facebook. På bildet var hun i en closed inside leg hang. Jeg aner ikke hva det var som klikket på plass i hodet mitt da jeg så det bildet der, men plutselig skjønte jeg at dette var noe jeg også kunne lære. Faen heller, hvis hver eneste jente i Bodø skulle begynne med pole, hvorfor skulle ikke jeg? Det var som en jævla åpenbaring. Dagen etter bestilte jeg stanga og begynte å rydde ut av kjelleren hos mamma. Tre uker senere hadde jeg fått stanga på plass i nyoppusset kjeller, og tok min første front hook spin.
Det er vanskelig å skulle forklare denne personlige triumfen, for jeg ser på det som et slags vendepunkt i livet mitt. Lenge hadde jeg slitt med sosial angst og var fremdeles ganske preget og nedbrutt av det. Så når jeg bestilte den stanga var det som om jeg endelig tok kontrollen igjen, og gjorde noe fordi jeg ville, uten å bry meg så mye om “enn hvis”. Jeg fant selvtillitten min igjen. Og jeg tror det er en av grunnene til at jeg er så ufattelig glad i pole som jeg er. Det er ikke bare en hobby, noe jeg gjør for å få tiden til å gå, men noe jeg gjør for å gi tiden mening.
