Du står der. Urørt. Glemt. Kald. Du har ikke kjent varme på lenge. Du bærer ennå preg etter sist gang. Mai? Er det virkelig så legne siden? Jeg sender deg et blikk. Et blikk fullt av lengsel. Skuffelse. Usikkerhet. Var det siste gang? Er dette slutten for oss? Jeg nekter å tro det. Selv om jeg vet så inderlig vel hvordan det føles når vi faller, så har jeg troen på at vi kan klare det. Sammen er vi sterke, vi har overkommet så mange utfordringer sammen, gang på gang har vi klart det umulige. Jeg vil gi oss en sjangse til, jeg vet vi kan bygge oss opp igjen, vi kan nå nye høyder sammen og overgå alle våre villeste forventninger! Hvis jeg bare tør ta det første steget… Hvis jeg bare tør gjøre opp for meg selv. Hvis jeg klarer innrømme mine feil. Men jeg lover. Jeg skal gjøre det bra igjen. Jeg skal bli flinkere. Jeg skal ikke skuffe deg. Du er min største kjærlighet, min viktigste støttespiller, min bedre halvdel. Jeg skal ikke skuffe deg. Bare gi meg litt tid, så skal jeg gi deg mitt alt.

Jeg elsker deg, stanga mi<3

Var ikke det en klein innledning? Jeg øver meg på å skrive novelle, for det har jeg ALDRI vært flink til (og vi har om noveller på skolen nå). Anyway, her kommer en helt splitter ny rant rundt pole! Jeg vet dere ikke får nok av de, hehe. Tenkte bare å få ramblet litt fra meg om hva-ene og hvorfor-ene til hvorfor jeg ikke har trent på en million måneder. Enjoy!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

1) Lite plass

Jeg var klar over at dette kom til å bli et problem når jeg bestilte stanga, men i starten er det ikke noen utfordring siden alt foregår så nært stanga med basic spins, sitting, klatring og sånt. Men nå? Nesten alt jeg vil utfordre meg på, om det være floorwork, stagework (dans), dynamiske triks eller ordentlige comboer… Dritvanskelig. Rett og slett. Mye er også umulig for meg å få gjort pent, siden bena ofte må pointes i sickle eller må bøyes alle rare veier for å ikke treffe gulv, tak, møbler og vegger.

2) Min støvete, mørke kjeller

Bare tanken på å trene her nede er sørgelig nok til at jeg ofte ikke gidder. Spesielt på sommeren er ofte det siste jeg vil å tilbringe mer tid enn nødvendig nede i kjelleren. Så man kan si at miljøet er litt demotiverende. Ofte må jeg ha en liten rydde og støvsuge-session før jeg får begynt treningen, som gjør dørstokkmila ekstra vanskelig å komme over.

3) Jeg hater stretching

En av de få tingene jeg virkelig kan øve masse på, og som jeg har stort forbedringspotensiale på, er stretching. Jeg kan ikke mange fleksible triks, så jeg har mye nytt jeg ønsker å lære meg der, og det krever ikke masse plass å tøye. Men selvfølgelig HATER jeg stretching. Det er kjedelig, det gjør vondt, og det tar helt latterlig lang tid før man får resultater. Og jeg er ofte så sliten på slutten av økta at jeg ikke orker en lang stretching-session uansett.

4) Jeg har lavt selvbilde

Selvbildet mitt har sunket betraktelig siden våren, og det siste jeg vil er å kle meg halvnaken og måtte se på meg selv. Dette er ganske ironisk, og vanskelig, siden lavt selvbilde gjør at jeg ikke vil trene, men jeg vet at å trene hadde gjort underverker for selvbildet. Ond sirkel det der.

5) De første øktene blir dritt

Jeg trente en gang på utestanga i sommer, og jeg klarte ikke å trene mer enn 45 minutt fordi jeg fikk så vondt i hendene! Haha, jeg har fått newbie-hender! Og jeg vet at de sikkert fem første øktene kommer til å være like ille, og jeg kommer til å bli sur fordi jeg har mistet så mye fremgang (jeg vet at en ayesha kommer til å være drittung). Det er demotiverende… Jeg vil jo ha fremgang, ikke streve med å komme dit jeg en gang var!

Så hva gjør jeg med saken? Vel, akkurat nå er jeg midt i en prosess hvor jeg vasker ned hele rommet. Jeg vasker vegger, tak, gulv og møbler. Jeg tror dette kommer til å hjelpe mye, aner egentlig ikke hvorfor. Men jeg tror det.

Jeg prøver så godt jeg kan å finne frem til litt av den motivasjonen jeg hadde da jeg begynte med pole. Fyfaen hvor mye work jeg gjorde da for at drømmen skulle realiseres! Brukte uker på å rydde ut av kjelleren, vaske den ned, male den og flytte ned i den. Om jeg bare kunne fått litt av den motivasjonen hadde det gjort alt så mye enklere.

Også prøver jeg å huske “hverdagsgledene” i treningsøktene. Som når jeg klarer fine comboer, når jeg klarer et nytt triks, når jeg får nye ting å poste på instagram, når jeg ser fremgangen min i de små tingene som å klare å pointe tærne under den vanskelige overgangen eller får en combo til å se litt finere ut enn forrige gang. Det er så mange små, fine øyeblikk som det som gjør det verdt å trene, ikke bare de få gangene man får til et skikkelig stort triks man har ønsket seg lenge.