I skrivende stund er det 9 dager til vi får svar fra samordna opptak, og jeg freaker litt ut. På den ene siden var det som i går at det var hele tre uker igjen, så tida flyr forbi, og det er bra for jeg vet ikke hvor lenge jeg holder ut med dette stresset. På den andre siden nærmer dommedag seg med stormskritt, og jeg har et skikkelig schrödingers katt moment. Så lenge jeg ikke har fått svar er jo håpet og optimismen der, og alle alternativer er like mulige. Men på dommedag blir det enten enorm glede, enorm skuffelse, eller så havner jeg på en venteplass langt oppe på lista også blir det mer usikkerhet…

Er det ett ord jeg vil beskrive det siste året så er det stress. I fjor på denne tida stresset jeg over om jeg fikk plass på påbyggslinja her i Harstad. Det fikk jeg, og hele året har prøver, tentamener, eksamener (og økonomien..) vært et stressmoment. Og nå er det stress med hvor jeg ender opp, hva jeg får muligheten til å studere, flytting, og alt som følger med. Og gjett hva, når jeg har fått studieplass, når jeg har flyttet og kommet meg på plass starter ett nytt år som student på universitetet, og da blir det enda mer stress med studier, eksamener osv. Give me a break!

(flytterot…)

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Livet mitt hadde vært ganske kjedelig hvis jeg ikke hadde noe å stresse over, så det er jo verdt det. Og alt jeg har stresset over har gått bra. Jeg fikk skoleplass på Stangnes vgs, alle prøver jeg har nipugget til har jeg fått gode karakterer på, eksamenene jeg stresset over fikk jeg gode karakterer på, jeg klarte meg med den økonomien jeg har hatt også. Men jeg tror det er det også som stresser meg, for alt blir å føles så bortkastet ut hvis jeg ikke når dette målet også. Denne studieplassen er så viktig for meg, jeg har jobbet så hardt for den, jeg har ordnet alt klart, har ei leilighet som venter på meg, jeg har gjort absolutt alt jeg kan gjøre.

Jeg fikk forresten fjernet de karakterene fra vitnemålet, så sjangsen for at jeg kommer inn på NMBU er der. Er ikke så mye annet å gjøre enn å vente og se. I mellomtiden – tilbake til pakking og flytting!