Hei, og god påske! Jeg lovet noen innlegg for et par uker siden, men det nye Animal Crossing spillet kom jo ut mens jeg satt i karantene. Sååååååå det er det jeg har gjort helt siden forrige innlegg. Ærlig talt er den eneste forskjellen på å være i karantene og å ikke være i karantene at jeg går til butikken nå, ellers er det bare hjemmestudier og Animal Crossing, hehe!
Jeg tenkte å starte litt lett med å fortelle nettopp HVA vi gjorde på Madagaskar. Litt om hvordan opplegget var, hvordan vi jobbet osv.
Hovedbasen vår var byen Antsirabe. Det var der vi var mestparten av tiden vår på Madagaskar, og siden Lovasoa har ansvaret for praksisen vår hadde vi også tett kontakt med dem selv når vi ikke var i Antsirabe. Antsirabe er Madagaskars tredje største by og ligger i høylandet.
Den første uken startet vi med litt lett integrering. Vi hadde språkkurs, samt litt kultur og historie. Språket gikk faktisk veldig greit da uttalelsen ofte er veldig lik norsk uttalelse. Men vi merket også senere at språket endret seg alt ettersom hvor man var i landet og hvem man snakket med. Det var heller ikke slik at vi klarte ha en ordentlig samtale på gassisk, men vi lærte kjapt enkle høfllighetsfraser og det vi trengte for å få gjennomført en synsundersøkelse. Allerede første uke startet vi også i jobb på sykehuset Andromadio, men vi observerte bare den første uken for å bli kjent med hvordan de jobbet der.
I Antsirabe hadde vi praksisen vår på Andromadio, et privat sykehus. Allerede der var det store kontraster i forhold til en standard optometrisk virksomhet i Norge. Et eksempel er pasientforløpet, hvor kanskje den største forskjellen var at refraksjonen (å finne brillestyrken) og undersøkelse av øyehelse ble utført av forskjellige personer, henholdsvis refraksjonister og øyeleger. I Norge ville vi som optikere vanligvis gjort begge deler. Men det gikk fint, da hadde vi mulighet til å dele oss i to grupper med en gruppe hos refraksjonistene og en annen hos øyelege. Alle på sykehuset var ganske flinke i engelsk, så hvis det var noe vi lurte på var det ikke noe problem å spørre. I hovedsak fikk vi ikke “jobbe” hos øyelegene, altså vi gjorde ikke undersøkelsene selv. Men vi fikk observere, se i spaltelampe og spørre spørsmål til krampa tok oss, haha! Vi fikk også mulighet til å observere noen operasjoner på operasjonsstua, DET var spennende!
Videre hadde vi også en del “screeninger”. Med screening mener jeg at vi drar forskjellige plasser, setter opp et synsprøverom så godt det lar seg gjøre og finner brillestyrke og ser etter tegn på eventuell sykdom. Det var også på disse screeningene vi delte ut de fleste av brillene vi tok med oss. Vi hadde screening for de ansatte på Lovasoa, i landsbyen Inanantonana litt utenfor Antsirabe, på Toby, som er et bosenter for psykisk syke, og på blindeskolen. På blindeskolen var vi i hovedsak for å se om vi kunne oppdage tilfeller hvor briller, medisiner eller operasjon kunne forbedre synet til noen av elevene. I Madagaskar er ikke helsetjenester noe som er lett tilgjengelig for den generelle befolkningen, så å kunne gjøre dette for omså bare noen føltes veldig riktig. Viktigheten av dette understrekes også av hvor mange vi ikke hadde mulighet til å få undersøkt. F.eks møtte det godt over hundre stykker opp i den ene landsbyen vi var i, og vi hadde i sjangs til å få undersøkt alle. Det var utrolig kjipt, og jeg håper neste års studenter får mulighet til å dra dit og fortsette arbeidet.
På screeningene oppdaget vi mange pasienter som burde bli utredet ordentlig på sykehus. Det er jo nesten fælt å si det, men jeg føler at det kanskje var en av de tingene jeg satt mest pris på å få erfare. Nettopp det å bli trygg på seg selv og tørre ta avgjørelsen om det er suspekt nok for å bli sendt videre til øyelege. Vi kjørte jo en innsamlingsaksjon og fikk inn en del penger som skulle brukes på utredning og eventuell behandling av pasienter som hadde behov for det. Så å sitte med den makten og bestemme hvem som skal få videre konsultasjon var litt skremmende. Men jeg føler jeg lærte utrolig mye av det.
På Manakara var det også screening vi gjorde. De hadde ikke spaltelampe, det improviserte synsprøverommet var ikke i nærheten av norsk standard, det var varmt og høy luftfuktighet, og vi hadde en tolk på deling. Men det gikk bra! Å måtte forlate etter bare en uke på Manakara var nok det kjipeste som kunne skje, for jeg følte at jeg vokste så utrolig mye da vi var der. Der stod vi på egne ben, vi styrte showet selv, vi jobbet flere timer i strekk, vi måtte være løsningsorienterte og stole på oss selv. Og det gikk faktisk bra! Så å forlate etter bare en uke var nok den største nedturen med den premature hjemreisen.
/ Venter på taxi etter en lang og varm dag på jobb /
Så det var i hovedsak slik vi jobbet under oppholdet vårt på Madagaskar. Ellers må jeg bare påpeke at jeg har valgt å sensurere noen ansikter, og at det selvfølgelig ikke er jeg som har tatt alle bildene. Så jeg må selvfølgelig gi litt creds til jentene jeg reiste med, Hanna Fosså, Birgitte Stormo og Lene Gjøsæther, samt mentoren vår Kine Hellingsrud og tolken vår Kemba som har tatt bilder for oss.
