Akkurat nå er jeg inne i en periode hvor jeg “nettopp” har begynt å trene igjen, og faktisk har klart å holde en fast rutine gående i en måned. Det er spennende og nytt for meg, da dette å trene jevnlig og rutinert har vært min største utfordring.
Bloggen min er et speil som reflekterer min hverdag og mitt liv, så de tingene jeg skriver om på bloggen blir naturligvis det som opptar meg her og nå. Nå om dagen er det derfor mye treningssnakk på bloggen. Men trening kan til tider være et lite minefelt å navigere seg gjennom, siden det er sterkt knyttet opp til kropp, utseende, helse og forventninger.
Spesielt skummelt blir det når min største motivasjon og mitt største mål er nettopp å endre hvordan jeg ser ut. Hvordan kan jeg snakke om målene mine, en slank, liten midje og store hofter og rumpe, uten å bli enda en person som presser et ideal på andre? Kanskje spesielt når jeg ikke er overvektig en gang. Jeg skjønner at det kan virke lite klokt å snakke om at jeg er misfornøyd med fremgangen på fettreduksjon, samtidig som jeg poster dette bildet i samme innlegg:
Jeg føler ikke selv jeg lever et usunt liv, ei heller at treningen er et produkt av et usunt selvbilde. Men jeg har vært der før, der hvor jeg ikke kunne følge visse mennesker på f.eks instagram fordi jeg følte meg SKIKKELIG dårlig når jeg så bildene deres. Nå er det helt annerledes, og det er litt rart, men også fint. Det føles godt at jeg kan få inspirasjon fra andre, at jeg finner motivasjon og glede i å tenke på at det også kan være meg, dersom jeg er villig til å jobbe for det. At jeg ikke blir trist og lei meg, eller føler meg mindre verdt.
Jeg tar det som et tegn på at min mentale helse er på riktig vei. Det er så ubeskrivelig godt. Men jeg husker hvordan det var, og jeg vet at andre fremdeles er der hvor jeg har vært. Som gjør det vanskelig å skrive om trening, kropp og utseende. Men det føles ikke riktig ut å ikke snakke om de tingene som opptar meg heller. Så hvordan går man frem da?
Noe av det viktigste tror jeg er å aldri snakke stygt om kropp. Noen sinne. Jeg tror mange føler for å rettferdiggjøre sine mål og ambisjoner med å snakke negativt om de tingene de ønsker å endre på. Slikt setter tanker i hodet på andre, slik setter man en standard på hva som er “attraktivt” og hva som er “uattraktivt”.
Ellers kan jeg bare oppfordre folk som føler seg dritt av det jeg eller andre poster til å slutte følge oss. Det er jo kjipt å oppfordre folk til å ikke følge meg, men hvis det jeg poster får deg til å føle deg som dritt vil det hjelpe veldig på den mentale helsen din å slutte følge meg. Det er en trigger du kan unngå. Det er litt kjipt, men du blir å få det mye bedre med deg selv uten stadige “påminnelser”.
Hva tror du?
Kunne ikke sagt det bedre sjøl! Trur det e sykt viktig å jobbe med den mentale helsa si, og også oppfordre til å ikke snakke stygt om kropp som du sir. Man lære ikke minst i hjemmet sitt også ka som regnes som fint og stygt ved at foreldra eller andre voksne rollemodella påpeke utseendet til andre i en negativ setting, og det syntes æ e ganske trist! Derfor e det SÅ bra at du oppfordre til å ikke snakke negativt om sin egen eller andres kropp <3<3
Takk for så fin kommentar <3 E helt enig i det med kordan foreldra og voksne rollemodella snakke om utseende og kropp, trur at hvis vi alle bare hadde slutta å snakke om ka som e "pent og ikke pent" (om både sitt eget og andres utseende) så hadde færre barn "lært" å tenke og snakke om utseende på en negativ måte. På den måten kan vi forbedre unges selvbilde OG forebygge mobbing!